Oddmund Jensen – Rikstrener i særklasse

Intervju med Oddmund Jensen på 75-årsdagen. Av Sigmund Hov Moen.

Å snakke med Oddmund Jensen er som å foreta en reise gjennom norsk langrennssport, fra tidlig på 1950-tall og nesten fram til i dag. For Oddmunds innflytelse over utviklingen var ikke over da han slutta som rikstrener i 1978. Hans suksessfulle metoder er blitt kopiert av hans etterfølgere. Ved siden av Magnar Lundemo som døde så altfor tidlig, er Oddmund ”ideologen” framfor noen i norsk langrenn.

Og han er i dag sjøl den beste reklame for at det han har drevet med er sunt. 75-åringen møter meg i døra rakrygga, værbitt, med ”vaskebrettmage” og er usedvanlig lett på foten for alderen.

Han og kona bygde for en liten mannsalder siden et høvelig hus på ei tomt like inn til Maihaugen på Lillehammer. Der bor de i dag blant barn og barnebarn.

Den ”skituren”  Oddmund tar deg med på  her er ganske sikkert forskjellig fra den dagens skiløpere opplever. I 1930-åra fantes ingen lysløyper, ingen løypeprepareringsmaskiner, ingen autoriserte trenere, ingen idrettshøyskole, ingen sommerskiskoler, og ingen beredvillige foreldre som sto klar med bilen for å kjøre ungene på trening.

Oppvekst

Oddmund er født 26. september 1928 i kommunen Sør-Fold i Salten i Nordland. Han oppdaga tidlig at han hadde anlegg for kondisjonsidrett. Men de færreste vet at han som unggutt også var meget god i hoppbakken. Et av hans ungdomsidealer var forresten kombinertløperen Simon Slåttvik som kom fra nabobygda. (Slåttvik ble olympisk mester i Oslo i 1952.) Et annet forbilde i ungdomsåra var Rolf Karlson som ble AIF-norgesmester (AIF var navnet på arbeiderbevegelsens idrettsbevegelse) i langrenn i 1940.

Oddmund forteller at han gikk sitt første skirenn som 11-åring i 1939. Treningen inntil da hadde stort sett bestått av å løpe med telefonbeskjeder. Og det kunne gi mye mosjon, den gang var det de færreste som hadde innlagt telefon.

Så kom krigen og 5 tunge år, også for de som var interessert i å drive idrett. Skirennene måtte arrangeres illegalt. Oddmund husker spesielt et renn han deltok i som 16-åring i Valdnesfjord siste krigsvinteren (1945). De få tilskuerne la merke til unggutten med den flotte teknikken.

I 1947 begynte han på Bodin landbruksskole, og kunne 2 år senere titulere seg som agronom. Men bakom de yrkesmessige interessene lurte drømmen om å bli langrennsløper. Men var det mulig med Sør-Fold som bosted? Oddmund savnet et treningsmiljø på hjemstedet. For å bli bedre måtte han trene riktig og konkurrere med de beste, mente han. Og det betydde han måtte reise sørover. I avisene leste han om Martin Stokken fra Trondheim som akkurat i disse årene nærmet seg toppen på karrieren både på løpebanen og i skiløypa. Men storbyen fristet ikke. Enkelte bygder hadde også gode langrennsmiljø. Og like viktig – her fantes det også muligheter til å få seg arbeid på et felt Oddmund mestret godt – skogs- og gårdsarbeid. Skogsarbeid og spesielt tømmerhogging var dessuten anerkjent som den kanskje beste måten å skaffe seg styrke og kondisjon på.

Alvdal

Blant flere alternativer hadde Oddmund spesielt lagt merke til bygda Alvdal i Nord-Østerdal.

Stedet hadde i mer enn en mannsalder forsynt landet med langrennsløpere i mesterklassen. Den første var Embret Mellesmo,  en av landets beste i årene fra 1910 til 1920. Han hadde flere seiere i Holmenkollen, og var innehaver av Holmenkollmedaljen. Den neste store er Per Samuelshaug som vant 50-kilometeren i 1939.

Og det skulle komme mange flere. For ikke en gang krigen hadde greid å stoppe idretten på Alvdal.  En privat sponsor hadde gitt idrettslaget mulighet til å bruke ei hytte ovafor stasjonen. Den ble kalt Piperud. Her ble det blant annet investert i ei badstue med en gild Brodal badstuovn. Med denne hytta som base ble det i krigsåra trent og konkurrert illegalt.. Piperud ble et sentrum for bygdas idrettsungdom. Landets senere statsminister Per Borten var herredsagronom på Alvdal på den tida. Borten er mest kjent innenfor politikken, de færreste vet at han også var en habil friidrettsmann. Han var i denne perioden en av de drivende krefter i idrettsmiljøet i bygda.

Og resultatene uteble ikke. Alvdal virka som den reneste rugemaskin for langrennsløpere i mesterklassen. Løpere med etternavnene Kveberg, Gjermundshaug og Bjørn kom til å prege den øverste del av resultatlistene i slutten av 40-åra, og på hele 50-tallet. Ottar, Olav og Magne Gjermundshaug, Eivind, Ola og Alf Kveberg, Kristian og Erling Bjørn ble grossister i NM-medaljer. Flere av dem ble også uttatt til å representere Norge i OL og VM.

Det var til denne bygda Oddmund kom en sommerdag i 1948. Og han begynte umiddelbart å forhøre seg om arbeid. Var det noen som hadde bruk for en landbruksutdanna, sterk og ikke minst arbeidsvillig ungdom? Han slapp å banke på mange dører før han fikk napp. Gårdbrukeren på Kveberg sør i Alvdal forsto raskt at her sto en kar som det var verdt å satse på. Dermed var lykka gjort – etter hvert også i en annen sammenheng. Ei jente på en nabogard, Ellen Hårdnes,  vant kampen om den uvanlig staselige ungguttens gunst. Noen år senere ble Oddmund og Ellen mann og kone. Det har de vært siden.

Dermed var Oddmund i gang med første etappe av et langt og målbevisst løp som skulle fylle livet hans. Hvem vet kanskje er det ikke slutt ennå?

Tømmerhogging og utholdenhet

Oddmund begynte som tømmerhogger. Det var et yrke han mestra til fullkommenhet. Men han hadde et videre perspektiv, han brukte slitet i skogen bevisst som en del av treninga. Det overordna målet var å bli en bedre langrennsløper. Og han var en racer med øks, svans og barkspade (dette var før motorsaga kom). Spøkefullt antyder Oddmund at han var uoffisiell norgesmester i tømmerhogging.10-12 kubikkmeter ferdigbarka virke (det tilsvarer 30-40 trær) i løpet av en dag høres imponerende ut. Og dette tempoet kunne Oddmund holde dag ut og dag inn.

Oddmunds dagsrytme i skogsarbeidet under forberedelse til skisesongen kunne være omtrent slik (med start ca kl 7):

Første økt: 3 timer felling, kvisting og barking.

Matpause ca 15 min.

Andre økt 3 timer felling, kvisting og barking.

Matpause ca 15 min.

Tredje økt: 1 time felling, kvisting og barking.

1-2 ganger pr uke la han inn en times løping/intervall.

Intervalltreninga kunne eksempelvis være 6-7 rykk av 1-2 minutters varighet med

rundt 2 minutters pause.

Finske idrettsforskere har forsøkt å sammenligne ei slik 8 timers økt i skogen med andre typer treningsformer. De har funnet ut at omgjort til løping tilsvarerer denne arbeidsdagen at du løper med 9 km per time hele dagen! Prøv dere på ei slik økt dere som pumper jern og drar i strikker på treningsstudioer og i kjellerstuer!

Men dagens langrennskonkurranser foregår på distanser som varer fra 4 minutter (1500 meter sprint) til  drøye 2 timer (50km), innvender du kanskje. Ja, men er det slik at vi i dag bevisst har korta ned på løypenes lengde fordi vi mangler noe når det gjelder den vesentligste komponent, nemlig utholdenhet? Er det riktig det enkelte langrennsledere hevder at publikum ikke er interessert i konkurranser som varer stort lenger enn en time?

Et lite apropos: I ferien har penneføreren fulgt med på verdens kanskje hardeste idrettskonkurranse, Tour de France. Jeg og hundretusener andre (i følge TV-selskapenes tellekorps) ble bergtatt av rytternes fabelaktige utholdenhet, dag ut og dag inn. 1500 meter stigning innlagt  flere ganger i etapper på et par hundre kilometer som varte 5-6-7 timer høres steinhardt ut. Samtidig kan det virke som langrennssporten er på veg til å bli en ”frøkenidrett” som domineres av øvelser på rundt halvtimen og mindre. Og vi som alltid har slått oss på brystet og skrytt av hvor tøff idrett vi driver! Et av de svært få skikkelige langrenn som fortsatt arrangeres er Vasaloppet. Det er bemerkelsesverdig hvor vanskelig det er for verdens såkalt beste skiløpere å vinne dette rennet. Allerede i begynnelsen av 50-åra var vinnertida ca 5 timer. I dag, et halvt sekel senere, når både løyper og utstyr er 100 ganger bedre, er denne tida ikke sunket med mer enn en knapp time!

Tysklandsbrigaden

Rett etter andre verdenskrig ble norske vernepliktige sendt til Tyskland for å hjelpe til med

å få orden i kaoset etter krigen. Oddmund gjorde tjeneste i denne Tysklandsbrigaden. Her var det ganske gode muligheter for å drive idrett. Oddmund konkurrerte mot andre lettbente karer på mellom- og langdistanser. I brigademesterskapet ble han knepent slått av Hallgeir Brenden. Og Hallgeir var ingen hvem som helst, et par år senere ble han olympisk mester på 17-km i Oslo. På den tida løp Oddmund 1500m på i overkant av 4 minutter.

Skogskole på Evenstad og enda mer trening og konkurranser

Vel heime fra Tyskland fortsatte Oddmund det planmessige og langsiktige treningsarbeidet.

De 2 åra på skogskolen på Evenstad i Østerdalen tjente to hensikter; de kvalifiserte ham for arbeidslivet og de gav ham muligheter til å bli en enda bedre langrennsløper.

De første alvorlige konkurransene i skiløypa skremte ikke konkurrentene. I 1951 ble han nr. 25 på 5-mila i Kollen. Men konkurransen var steinhard. Nils Karlson (Mora Nisse) vant, husker Oddmund. Svensken var en av verdens beste på den tida. Hans serie på 9 Vasaloppseire er det ennå ingen som har slått.

Og Oddmund var tålmodig og krabba stadig oppover på resultatlistene. I 1953 ble han nr. 11 på   NM-5 mila på Eidsvoll. Penneføreren bet seg det året for første gang merke i navnet Oddmund Jensen da han vant Bersrennet mellom Røros og Os, og det på ny rekord. I 1954- sesongen fortsatte framgangen. Han ble nr. 14 i Kollen, og nr.2 i Birken, knepent slått av Østvang.

Og han flytta lista opp enda et par hakk. Høsten 1954 forberedte han seg svært grundig. Spesielt husker han de 4-6 timers steinharde helgeturene sammen med Erling Bjørn (far til Avle og Torgeir) i Alvdal Vestfjell. Og som i alle år tidligere – tømmerhogging utgjorde ryggraden i treningsarbeidet.

Noen fattige sekunder fra Sophia Lorens fang

Og planmessigheten gav resultater. Oddmund kom på OL – laget til Cortina i 1956. Konkurransene ble sett med norske øyne preget av et par store smørefadeser. Men Hallgeir Brenden greide å vinne 15-km. Bildene av den blide tryslingen med Sophia Loren på fanget gikk verden rundt. Oddmund var hakk i hæl på Brenden.

Kursomlegging

Til nå hadde Oddmund vært sin egen trener. Etter hvert som han ble representasjonsløper dukket også Skiforbundets eksperter opp. I 1957 het landslagslegen Tvedt. De Øst-Europeiske løperne hadde begynt å vise tenner. Spesielt imponerte disse med høy utgangsfart og taktomslag. Tvedt fant ut at de norske løperne kjørte for mye langkjøring med lav intensitet. Han fikk kursen lagt om. Fra nå av skulle det trenes mer sprint og korte intervaller.

For Oddmund førte dette ikke til framgang. 1958 ble en elendig sesong.

Kristen Kvello og LSD

I 1958 tok Kristen Kvello over som rikstrener. Han hadde studert finnenes treningsarbeid nøye. Han hadde også fattet interesse for metodene til den suksessrike australske løpstreneren Arthur Lydiard. Hans long slow distance (LSD og SS)-trening hadde gitt gull på løpebanen til blant andre mellomdistanseløperen Peter Snell. Tenk at store mengder langkjøring hadde gitt slike resultater på en så kort distanse som 800-meter!

Dermed ble det slutt på korte intervaller. Resepten ble lange rolige turer – og tømmerhogging.

Og det gav resultater. I 1959 ble han norgesmester på 50 km, og han var med og vant 3x10km i NM i -58 og -59 for Alvdal sammen med kameratene Bjørn og Torshaug.

Vi skal avslutte med å fortelle hva vi sjøl så: I 1958 midt foran øynene på et titusentallig publikum vant Oddmund Jensen fra Alvdal det uhyre prestisjefylte Monolittrennet i Oslos Frognerparken foran resten av den internasjonale skielite! Han ble Monolittspesialisten framfor noen. Til sammen vant han rennet 4 ganger!

Trenerkarrieren

I 1964 begynner fase 2 av Oddmunds skiliv. Skiforbundet var på jakt etter Kristen Kvellos avløser. Hvem var det som satt inne med mest kunnskap om treningsmetodikk, og hvem hadde de rette personlige egenskapene? Det var en viktig beslutning som skulle tas. 2 år  senere – i 1966 skulle ski-VM arrangeres på hjemmebane, i Holmenkollen. Folk forlangte en, eller helst mange verdensmestre.

Beslutningen ble tatt under en treningssamling på Dombås. Valget falt på 36-åringen Oddmund Jensen.

Men han var lenge i tvil om han ville makte oppgaven. Langrennslandslaget besto av mange sterke personligheter som hadde egne og velbegrunnede meninger om hvordan det skulle trenes. Blant disse var Harald Grønningen, Gjermund Eggen, Ole Ellefseter og Odd Martinsen for å nevne noen.

En velsignelse for norsk langrenn

Oddmunds ja skulle bli en velsignelse for norsk langrenn. Nå fikk han anledning til å videreføre de metoder og den systematikk han hadde prøvd ut på seg sjøl.

Føring av treningsdagbøker ble obligatorisk. Hvordan skulle en kunne eksperimentere med ulike treningsprinsipper hvis en ikke var nøyaktig og skrev opp hva en gjorde?

Og Oddmund hadde levd som han lærte. Hans treningsdagbøker er like systematisk førte som en idrettsprofessors, og de går helt tilbake til slutten av 1940-åra. Hver eneste uke har han ført opp vekt og hvilepuls. På basis av alle disse ”rådataene”  har han så laget kurver som viser trender og periodisering. Det er meget interessant lesning. Han forteller at sågar østtyskerne ble imponert over det de så.

Eksempler fra Oddmund Jensens treningsdagbøker

Nedenfor viser vi eksempler fra Oddmunds treningsdagbok for månedene juni, juli og august 1964. De viser at treningsmengdene nok er mindre enn det dagens beste utøvere har. Det en imidlertid ikke skal glemme er at  Oddmund også hadde kroppsarbeid ved siden av.

Utdrag fra en landslagssamling på Dombås i august 1964 er spesielt interessant.

Her nevnes Odd Martinsen, Gjermund Eggen, Sverre Stensheim og Harald Grønningen.

For de som vil se mer på Oddmund Jensens treningsdata henvises til Treningsdagboka (STÅ-PÅ). Gå inn på menypunktet ”Andres trening” og klikk på ID ”Oddmund_Jensen”

Oddmund Jensen